På to hjul i svingene

God oppskrift

Oppskriften venner, sykkel, mat & drikke, el-sykkel, sosialt samvær, vakker natur, godt humør og Vespa slår sjeldent feil!
I midten av september inviterte Tone & Jostein igjen til venners venner-tur, i år var det nord-Italia med Comosjøen (Lago Como), Lago Maggiore og Lago Lugano som stod på programmet.

Liv og røre

Det blir liv når 40 herlige mennesker slår seg sammen på en og samme tur!
Og her ble både herr og fru fornøyde – det var jo fritt valg av fremkomstmiddel, noe som passet for alle. 19 Vespaer, 8 racersykler og 10 el-sykler.

Spente som barn stod vi alle på plass utenfor vårt første hotell da lastebilen med våre fremkomstmiddel ankom; hvilken sykkel får JEG? Blir det en rød, svart, sølvfarget eller hvit Vespa til MEG? Totalt kaos og mye latter da vi testet, stilte inn og justerte i hytt og pine – det gjelder jo å bli gode venner med fremkomstmiddelet så snart som mulig!

Her kommer vi!

De tre neste dagene delte vi oss opp i sykkel- og Vespa-grupper, med samme mål for dagen; å nyte naturen frem til neste hotell. Underveis møtte vi hverandre både planlagt og overraskende, og det gikk ikke upåaktet hen – da gikk ’tutene’ på noen av Vespaene varme, og alle i landsbyene rundt kunne høre at vi var på besøk 😀 VI tok bilde av herlig natur, landsbyer og fjell – de lokale tok bilder av OSS….

Naturopplevelsene var mange, vi forserte daler, sjøer, fjelltopper og landsbyer i skjønn forening. Balsam for sjelen!
Kanskje LITT kaldere temperaturer enn vi hadde forventet, men alle hadde klær etter vær, og så lenge solen skinte på oss alle dagene var vi fornøyde!

Frister til gjentakelse

Så fornøyde at mange av oss allerede lukter på neste års tur, muligens i området Gardasjøen / Dolomittene og Toscana – den som lever får se…. 😀

Film fra turen ser du her, god fornøyelse 😀

Hilsen fra Team Expa v/Cat

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF   

Det ikoniske og vakre sykkelområdet Pyreneene

Sykkelferie i Pyreneene

Det var en spent og forventningsfull gjeng som satte seg på flyet på vei til Toulouse i slutten av august. Foran oss lå en uke med sykling i et av Europas mest ikoniske og vakre sykkelområder.

Sykkel i Pyreneene

Pyreneene, denne fjellkjeden som danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, er et «must» for alle syklister på lik linje med Dolomittene og Alpene.
Her står opplevelsene og utfordringene i kø i form av kjente pass og stigninger som de fleste til nå kun har opplevd via TV-skjermen. Både Tour de France og Vuelta a España besøker Pyreneene hvert år. Denne gangen var det Expa sin tur!

Dag 1: Varm drømmestart – Col du Soulor, Col d’Aubisque, Col de Spandelles

Knallblå himmel og sol møtte oss om morgenen når vi våknet etter en god natt søvn i vårt nydelige hotell i den lille sjarmerende fjell-landsbyen Saint-Savin. Utenfor sto følgebil og alle sykler klare for innsats, levert av vår eminente samarbeidspartner ”Tuscany Ride a Bike” – med mekaniker og sjåfør Stefano i spissen. Stefano har mange års erfaring som mekaniker i profflag som Saeco, Fassa Bortolo og Liquigas, så vi var i gode hender.

Allerede første sykkeldag er det klart for en av Pyreneenes største klassikere, nemlig Col d’Aubisque (1709 moh) og det fra begge sider. Col d’Aubisque er brukt mange ganger både i Touren og Vueltaen. Det mest kjente øyeblikket for oss Nordmenn er nok ”Mirakelet i Lourdes” hvor Tor Hushovd går i brudd, rykker fra opp Col d’Aubisque og kjører som en gal nedover. Hushovd vinner den 13. TDF-etappen 2011 i verdensmestertrøya. Vi derimot, tar det relativt rolig både oppover og nedover. Vi skal ikke rekke annet enn middagen.

Opplevelsene står i sentrum og hver syklist finner sitt tempo, først over Col du Soulor, hvor vi så fortsetter over Col d’Aubisque fra østsiden. Dagens høydepunkt er nok det utrolig flotte og frodige grønnkledde platået mellom Col du Soulor og Col d’Aubisque.
Etter en kaffestopp i Laruns snur vi og tar Col d’Aubisque fra den mest kjente og tøffeste vestsiden. Som bonus tar vi med oss Col de Spandelles på vei hjem.
Gradestokken viser godt over tretti og sjelden har vel en kald øl smakt bedre etter en innholdsrik dag på sykkelsetet.

Dag 2: På hjul med Dag Otto – Luz-Ardiden, Hautacam

En ny dag med sol og varme møter oss, og vi setter kursen sørover for en liten runde med skistedene Luz-Ardiden og Hautacam. Begge bakkene kan skilte med magisk utsikt og flotte hårnålsvinger. Hautacam er brukt fem ganger som målgang i Tour De France, senest i 2014 hvor Vicenzo Nibali tok seieren på etappe 18 fra Pau. Bjarne Riis har også seiret her det året han vant Touren i 1996. Det var også her Lance Armstrong rykket fra Marco Pantani i år 2000 hvor han tok sin andre ”seier” totalt i TDF.
Luz-Ardiden har blitt brukt som målgang to ganger i Vueltaen og åtte ganger i Touren. Det mest kjente øyeblikket herfra for oss Nordmenn er Dag Otto Lauritzen sin legendariske etappeseier i 1987.
I dag er det vår tur til å følge i Dag Ottos hjulspor og vi kan bare forestille oss hvordan det er å sykle opp her omringet av tusenvis med elleville tilskuere. En flokk forundrede kuer er våre eneste tilskuere. Og Stefano da så klart, som trofast står og venter på begge toppen med cola, vann, sjokolade og frukt.

Dag 3: Kongeetappen – Col du Tourmalet, Col d’Aspin, Peyragudes

Mektige Col du Tourmalet står på agendaen, som en av de aller største i sykkelhistorien. Med sine 2115 moh er Col du Tourmalet den høyeste asfalterte fjellovergangen i de Franske pyreneer. Vi skal over her på vei til nytt hotell og ny base i byen Bagnères-De-Luchon.

Det er spådd regn, men heldigvis for oss har metrologene tatt feil. Fritt oversatt så betyr Col du Tourmalet ”Fjellet i det fjerne”. Sammen med Galibier og Mont Ventoux er Tourmalet regnet som de tre store i Tour de France-sammenheng.
Col du Tourmalet er den overgangen som er blitt brukt flest ganger. Første gang den ble benyttet var allerede i 1910. Sykkelhistorien står bokstavelig talt skrevet i asfalten.
På toppen finner man den velkjente jernstatuen ”Géant au Col du Tourmalet” som står der til ære for alle syklister som når toppen.

Géant au Col du Tourmalet

Etter 19 km med 7.4% i snitt når også vi toppen, men vi er ikke ferdig for dagen. Etter en velfortjent pizza til lunsj går vi løs på nydelige Col d’Aspin før vi avslutter dagen med Peyragudes, brukt senest i årets Tour etappe 12, vunnet av Romain Bardet.

Flyplassen på toppen av Peyresourde har også vært lokasjon for James Bond filmen Tomorrow Never Dies. En fryktelig morsom og rask nedkjøring via Col de Peyresourde tar oss til hotellet, hvor vi som hver dag ellers får servert treretters middag med meget god fransk mat laget av  lokale råvarer.

Dag 4: Kaldt og regn – Col de Peyresourde, Superbagnères

Så kom regnet som var spådd i flere dager. Alt på en gang. Da vi vet at denne type fjellkjeder byr på store temperatur- og høydeforskjeller med potensielt ustabilt vær, så har vi forberedt oss godt med klær og utstyr for alle typer forhold.
Heldigvis har vi også med følgebil hvor vi kan ta med ekstra skift og varme klær.

Lettere optimistiske setter vi derfor i gang med dagens tur som etter planen skal ta oss til Lac de Cap-deLong via Col de Peyresourde og Col d’Azet.
På toppen av Col de Peyresourde derimot skjønner vi at dette ikke er en spesielt god ide. Med bare fem grader, dårlig sikt og sykkelryttere som allerede er gjennomvåte er det uforsvarlig og ikke spesielt hyggelig å fortsette. Vi snur og tar plan B.

Noen velger å ta resten av dagen som en etterlengtet hviledag for trøtte sykkelbein, noen velger sågar å ta inn på SPA (!).
De mest ivrige av oss tar en kort hvil på hotellet mens det verste regnværet pågår, og velger å ta en ekstra tur opp til Superbagnères på ettermiddagen.
Superbagnères er også en gjenganger i Tour de France med seks ganger brukt som målgang, blant annet i 1986 med Greg Lemond som vinner av etappe 13.
Veien opp til dette skistedet er flott og med veldig lite trafikk. Dessverre ble nok opplevelsen vår preget av dårlig sikt og en litt over middels kald nedkjøring. Da varmer det ekstra godt med trøstespising av deilig Creme Brulee til dessert.

Sykkel i Pyreneene

Pyreneene 2017

Dag 5: Tøff utfordring – Port de Bales, Col de Menté, Col de Portet d’Aspet, Col d’Agnes, Port de Lers

Det er på tide å flytte på seg igjen. Vi er klare for nytt hotell og base i byen Tarascon-sur-Ariège. Det blir en lang transportetappe dit med ukens lengste dag i antall kilometer og høydemeter. Intet mindre en fem ”koller” står på menyen. Heldigvis har regnet stoppet, men det er definitivt skjedd ett værskifte med betydelig lavere temperaturer enn i starten av uka.

Port de Bales og Col d’Agnes er nok de mest kjente bakkene på dagens tur. Tour de France krysset Port de Bales for første gang i 2007 og igjen i 2010 når Contador noe upopulært angrep Andy Schleck da sistnevnte fikk tekniske problemer med kjedet.

Port de Bales er nydelig å sykle, veien opp dit oppfattes nesten som en sykkelsti. Smal og utrafikkert passerer den små idylliske landsbyer badet i flotte, grønngule fargenyanser og lysforhold. Dette er essensen av Pyreneene.

Vi nyter hvert pulsslag og høydemeter denne bakken gir oss. Etter et kort flatt strekke kommer vi til byen Boutx hvor Col de Menté offisielt starter. Denne klatringen er på ca 6.5 km med 9.3% i snitt, og masse flotte hårnålsvinger som slynger seg oppover grønnkledde enger.
Det er ingen som er spesielt keen på å prøve seg på Strava KOM’n til Levi Leipheimer. Naturen vi kjører gjennom på dagens tur er blendende vakker og tidvis er vi veldig nær grensen både til Spania og Andorra.

De fleste av oss får testet noen fysiske og mentale grenser også. Det er slik det skal være på en god sykkelferie. Det skal ikke bare være enkelt og dagen er langt fra over. Via Col de Portet d’Aspet og en bonus koll med navn Col de Portech, tar vi omsider fatt på Col d’Agnes og Port de Lers. Når vi når toppen har regnet bestemt seg for å gjøre comeback.
Det blir en kald og våt nedkjøring, inkludert en sluttspurt bare for å komme fort nok frem til hotellet. Denne dagen ble på alle måter episk, det er denne type sykkelturer man vil huske lenge.

Dag 6: Sjarmøretappen – Plateau de Beille, Ax 3 Domaines

Siste dagen kunne by på to klassikere fra nyere tid. Begge disse er skisteder med samme vei opp og ned. Vi velger å starte sørover med tøffe Plateau de Beille. Det merkes godt i beina at vi har syklet noen høydemeter denne uka, men humøret er fortsatt på topp.

Plateau de Beille er brukt seks ganger i Tour de France med kontroversielle vinnere som Pantani, Armstrong og Contador. Den er også blitt brukt flittig i Route du Sud. HC stigningen byr på 15.8 km med 7.9% i snitt. Litt lettere blir det når vi etter lunsj prøver oss på Ax 3 Domaines som kanskje er best kjent fra 2013 når Chris Froome la grunnlaget for sin første sammenlagtseier ved å vinne etappe 8.

På vei tilbake til hotellet tar vi en runde i dalføret rundt elven L´Arrige hvor vi igjen passerer små idylliske landsbyer på smale veier. Rett og slett magisk, og en flott avslutning på en uforglemmelig uke med sykling og opplevelser fra øverste hylle.

Vi i Team Expa ønsker å gi en stor takk til alle positive, spreke og energiske deltagere!
Vi vil arrangere denne turen på samme tid i 2018 også, så sett av datoene allerede nå, og følg med på vårt program eller i sosiale media for ytterligere detaljer rundt påmelding.

Vi sees på sykkelferie i Pyreneene i 2018!

Hilsen fra Team Expa v/Jens Peter

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Foto: Jens Peter Elton Gransæther

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF   

Innholdsrik tur!

Minnerik tur med en fantastisk gjeng!

Forsinket fly, mistet bagasje, endrede transfers, mistet telefon & pass og
brukket ankel!
Jada, vi kan garantert oppsummere denne turen med enda flere uregelmessigheter. Men det føles helt feil med tanke på all latter, den gode stemningen i gruppen, den
fantastiske italienske naturen og ikke minst en gruppe med fantastisk hyggelige
mennesker som var med på denne turen.

Helt naturlig tenker jeg da på det ‘norskeste’ ordspråket jeg kan tenke meg: ‘Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det’. Det er det som teller. Blir faktisk like imponert hver gang folk lever etter dette ordtaket… som svensk 🙂

Cinque Terre i strålende solskinn

Etter en noe trøblete start ankomstdagen startet vi med friskt mot første turdag. Med strålende sol tok vi da en heldagstur i Cinque Terre, denne velkjente nasjonalparken som via stier oppe i fjellsiden tar oss mellom de fem idylliske byene langs Ligurias Riviera.
Kupert, spektakulært, vakkert og ikke minst et fantastisk turterreng gjorde at smilene gikk fra øre til øre på alle man. Vandring, bading, gelato, lunsj og båttur gjør noe med en – for en herlig dag!

Opp, opp, opp på sykkel

Litt tunge ben hadde vi nok alle sammen dagen etter – og da skulle vi altså klatre
mange hundre høydemeter fra kysten og helt opp på fjellet for å sykle
‘strada panoramica’. En ubeskrivelig følelse. Og da mener jeg ikke klatringen men
utsikten… 😀
Håper og tror at det var verdt hard jobbing hver høydemeter når vi etterhvert samlet oss på toppen til en utrolig utsikt! Og derifra kunne vi nesten cruise hele veien ned til
La Spezia for en vel fortjent herlig lunsj!
Ettermiddagen bød på litt trafikk før vi trillet de siste kilometerne til vårt nye
overnattingssted i Sarzana. Bassenget ventet på oss…

På’n igjen

Neste dag startet easy langs strandgaten som følger hele Toscanas Riviera – Versilia. Dette skulle snart byttes ut til hard klatring. Vi måtte bare få i oss litt mat først.
Og hvilken lunsj vi ble servert! På den eneste restauranten i lille Montemagno ble vi servert en fantastisk lunsj. Herlige  lokale retter og fantastisk vin. Kanskje ble det litt for mye mat? Vi nøt det uansett.
Det drøyde dog ikke lenge før vi alle følte at vi måtte bruke energien vi akkurat hadde fylt på. Det gikk igjen oppover en god stund – og etter oppoverbakker venter jo som kjent nedoverbakkene….. Spennende veier, faktisk også litt ‘strade bianche’. Skummelt, men spennende!
Ankomsten til vårt nye overnattingssted Borgo Giusto var magisk. Kjapp insjekking på dette unike stedet hvor vi skulle bo de neste 3 dagene. Det tok ikke lange stunden før alle var samlet i bassenget. Magisk stemning!

Lucca

Med solen fra blå himmel suste vi neste dag videre mot den vakre byen Lucca. Ett ‘måste’ når man er i gamlebyen i Lucca er å sykle æresrunden oppå bymuren.
Deretter gikk det i rolig fart, kanskje litt for rolig for noen, på vår vei mot vingården Buon Amico. For ett sted – her fikk vi omvisning med etterfølgende lunsj – nydelig mat. Noen valgte korteste veien hjem, mens resten ble med guiden til Pinocchios hjemby Collodi, og så videre opp og over fjellet. Tøff, men fantastisk klatring. Imponerende gjeng!

Ekstraturgjengen

Dagen etter var nok enda mer imponerende. Meget velfortjent nøt halve gjengen livet med en avslappende dag rundt bassenget. Den andre halvparten tok heller fatt på
utfordringen med å sykle den klassiske Giro d’Italia- etappen ‘Abetone’. Ca. 1.000 høydemeter skulle bestiges på rundt 18 km. Vi trampet på og kom oss helt opp på toppen. Herlig følelse – kun overgått av nytelsen det var å få sette seg til bords for en deilig lunsj. Det var nok mat….
 

Cruisende inn til ‘Det Skjeve Tårnet’

Den siste dagen var selve ”cruiser”-dagen. Herlig når hele gjengen samlet ankom Pisa i et langt tog. Her ventet ‘Det Skjeve Tårnet’ på oss. En episk og mektig følelse når en samlet gjeng samlet seg for ”seierbildet” foran tårnet.

Det ble også litt tid på egenhånd i Pisa før avslutningsmiddag med etterfølgende filmvisning. Det ble ikke bare film fra årets tur denne gang, men også et glimt fra hva som kanskje venter oss på neste års tur…

Så nå kan vi leve lenge på minnene fra denne turen, samtidig som vi kan glede oss til neste tur. Lista er lagt og målet er satt!

Film fra turen ser du her:

Hjertelig takk for en herlig uke.

Vi ses snart igjen:)

Hilsen fra Expa-Eric

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF   

Over Vidda

Turtips – Norge – Over Vidden i Bergen

Bergen, byen blant de 7 fjell, byr som kjent på så mangt. Og det er vel få av oss som har besøkt byen som turist uten å ha tatt enten Fløybanen eller Ulriksbanen opp for å se denne vakre byen fra oven.

Vakre Bergen!

Men visste du at det også er mulig å gå fjellveien fra bane til bane?
Den turen kalles ’Over Vidden’.

’Over Vidden’ med familien

I juli 2017 forsøkte vi oss på denne klassikeren, og for en tur det ble!
Vi, altså undertegnede med to døtre på 9 og 11 år, kjørte over Hardangervidda til Bergen i begynnelsen av juli, og jaggu klarte vi å prikke inn den eneste solfylte dagen byen hadde i juli til fjellturen vår! Lite som slår vakre Bergen i strålende vær!

Vi bosatte oss på hotell Scandic Neptun midt i byen, med perfekt avstand til både fisketorg, Torgalmenningen, Fløybanen, kino, restauranter m.m. Kan anbefales!

En kan jo selv velge om en vil ta turen fra Fløyen til Ulriken eller omvendt. Vi valgte å gå fra Ulriken til Fløyen for å slippe å passe på busstider etc. for å komme oss hjem fra turen. Med endestasjon Fløyen var det jo bare å gå til fots fra banen til hotellet – perfekt for oss.

Start i sentrum

Vi startet turen med å ta Ulriksbussen (en dobbeltdekker-buss, veldig gøy for ungene å sitte i 2. etasje på bussen) fra Torgalmenningen. Bussen har avgang hver hele time fra 0900 – 1800, vi valgte 10-avgangen. PS! Vær ute i god tid, avgangen vår ble fort full og flere måtte vente en time til neste buss.
Billettpris: 60,- per voksen, 40,- per barn. Det er også mulig å kjøpe en kombinasjonsbillett buss / Ulriksbanen hos bussjåføren. Turen fra sentrum til banen tar ca. 15 minutter.

Du kan selvfølgelig også ta offentlig transport, da finner du buss nr. 2, 3 eller 12 fra sentrum retning sør. Gå av ved Haukeland Sykehus (før tunnelen). Kryss veien over broen, og følg skiltet opp Haukelandsbakken.

Utsikt fra den gule vogna ‘Perle’, på vei opp til Ulrikstoppen.

Vel fremme ved Ulriksbanen kjøpte vi billetter, og stilte oss i kø. Spennende å se om vi fikk plass i den røde vognen ’Bruse’ eller den gule vognen ’Perle’ 😀 Det ble ‘Perle’!! 😀
Billettpris: 110,- for voksen og 70,- for barn. Turen opp tar ca. 7 minutter, fra nedre stasjon i Haukelandsbakken til endepunktet på 607 moh. Banen har en lengde på 1120 m.

Fra varde til varde

Vel oppe, møtte fjellheimen oss i all sin frodige prakt – i strålende sol. Da var det bare å legge i vei, fra varde til varde. For hele veien fra fjell til fjell var det satt opp varder som markerte hvor vi skulle gå. Bra for de som evt. vil slite seg litt fra følget å gå litt i forkant, lett å se hvor man skal gå.

Det kan være litt knotete å finne riktig sti helt i begynnelsen, skiltingen er ikke spesielt bra akkurat der, så vi (med flere) tok en ufrivillig omvei helt i starten (som imidlertid ga oss en fabelaktig utsikt). Men lærte fort at vi i begynnelsen skulle ha holdt til høyre fra start, selv der det kanskje ikke er logisk at en skal holde til høyre… Da vi forsøkte dette kom vi fort innpå vardemarkeringene.

Gikk litt feil i starten av ruta, men hva gjorde vel det når vi ble belønnet med denne herlige utsikten.

Vakkert, vakkert, vakkert!

Og for en herlig dag det ble! Herlig natur, og nydelig utsikt på alle kanter.
Bergen by, fjordene rundt byen og øyrikene utenfor – vakkert!! Man kunne til og med se Folgefonna! At vi hele tiden kunne se målet, Fløyfjellet, var en motivator i seg selv.

Selve turen er på ca. 15 kilometer. Og ca. halvveis ligger et nydelig vann, Tarlebøvatnet, hvor du kan fylle på vannflaskene (drikkevann, så det er forbudt å bade). Der tok vi vår lunsj i strålende sol og fantastiske omgivelser.

De siste 1,5 kilometerne er på grusvei, en går da over Rundemannen til Fløyen. Ca. 15 minutter før fløyen står Brushytta, hvor en kan få kjøpt etterlengtet is eller brus. Der er det liten eller ingen kø, noe det stort sett alltid er på kioskene på Fløyen…

Stien mellom de to fjellene er grei å gå på, men enkelte steder var det litt ulendt terreng med en og annen bratt bakke å forsere. Vi synes jo dette var gøy, men har man litt problemer med humpete terreng er det greit å være forberedt på dette.

Vi brukte totalt 6-7 timer på turen, inklusive laaang lunsj og et par pauser for snack og drikke.

Gir oss mens vi er på topp

Man kan selvfølgelig også gå ned den fine veien fra Fløyen til byen, men vi valgte å gi oss mens vi var på topp og tok banen ned. Det er jo gøy for både store og små, må jo teste Fløybanen når en først er i Bergen 😀

Over Vidden i Bergen

Straks fremme ved Fløybanen – herlig utsikt!!!

Vel nede var det godt med middag på en av mange litt tilgjengelige restauranter (og jaggu så vi en i EXPA-sykkeldrakt på en herremann på ett av utestedene også), før vi spaserte den korte veien bort til hotellet igjen. For en dag – for en herlig opplevelse!!!

Turen var altså en suksess uansett alder på deltakerne, og kan anbefales!

Tips: Når en ankommer Ulriken kan man gå innom fjellshoppen og be om gratis armbånd til barna som man deler ut ved vel utført tur. Stor suksess å få et synlig bevis på at man har gått ’Over Vidden’. 😀

Verdens beste turfølge – vi storkoste oss!

God tur – hilsen fra Team Expa v/Cat

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF   

Kombinert-tur i Abruzzo

På sykkel og til fots – fra fjell til sjø

Det første som slo oss da vi landet i Roma var middelhavsvarmen. Den hadde virkelig slått inn! Ikke at det bekymret oss, men her var det virkelig sommer – ingen tvil om det!

Etter å ha hentet bagasjen satte vi umiddelbart kursen mot Appenninene, denne unike fjellkjeden med topper opp til 3000 moh. I denne fjellkjeden finner vi den lille middelalderbyen Scanno og vårt bosted hotell Mille Pini. Det er dags for kombinert fottur og sykkeltur i Italia !

Fottur i Abruzzo

Vi starter med en fottur

Veien opp mot hotellet føltes nesten dramatisk, med høye fjellsider på begge sider av dalen. Humøret og spenningen steg jo høyere vi kom – kjempeflott sted å bo!
Etter ankomst var det tid til egne oppdagelser i Scanno, og det tok ikke lang tid før gruppen samlet seg i den lokale baren. Vi ble godt kjent med bareieren – og lærte oss fort å sette pris på lokal, kald øl i varmen.

Etter en herlig middag og en god natts søvn våknet vi til knallblå himmel, 35 grader og sol! En smilende fjellguide stod klar i resepsjonen, og på en brilliant måte guidet han oss gjennom storslått natur i nasjonal ‘Parco Nazionale d’Abruzzo Lazio e Molise‘ – med den ene historien etter den andre. Vi lurer fremdeles på om alle virkelig var sanne…..! 😀

Fottur og sykkeltur i Italia

Vi fikk kjørt oss ordentlig i både varmen og stigningene, vel vitende om at belønningen skulle komme i form av en strålende utsikt, men også med en fantastisk piknik på den lille fjellhytten som var dagens mål. Her fikk vi servert oster, skinke, salami, brød og olivenolje i skjønn forening. Og vann, masse vann! Jammen kom det ikke en 5 liters dunk med lokal vin på bordet også – og jammen ble den tom i løpet av lunsjen…. Det er tross alt viktig å drikke mye når det er såpass varmt…
Med god mat og drikke innabords, og med godt humør, kom vi oss tilbake til byen etterhvert. Tross en overdådig piknik i høyden var også hotellets middag et høydepunkt. Og det var sengen også…

Fjellsko byttes ut mot sykkelsko

Dagen etter ventet det et nytt eventyr på oss allerede ved soloppgang. Fjellskoene skulle nå byttes ut med sykkelsko. Heldigvis var de første 25 kilometerne nedover, med en magisk natur hvor enn en så. Så ble nedoverbakker etterhvert byttet ut med oppoverbakker, og også denne dagen kjente vi på varmen da vi på flotte fullkarbon racersykler tok oss oppover fjellet på herlige sykkelveier. Det var nok en og annen som lurte på hva i all verden de hadde begitt seg ut på når oppoverbakken aldri virket å ta slutt. MEN hvilken opplevelse det var når vi alle glade og fornøyde – med mestringsfølelsen på topp – samlet oss på toppen, klare for lunsj. Og hvilken utsikt!!! Her fikk vi panoramautsikt over nasjonalparkene ‘Parco Nazionale di Abruzzo’ og ‘Parco Majella’. Verdt hver eneste dråpe svette og hver eneste tråkk på pedalene!!!

Sykkeltur i Italia

Med magen full av mat og selvtilliten på topp trillet vi deretter nedover mot neste by og overnattingssted – Caramanico Terme. En koselig by med naturlige termalbad, hvor også helgenen San Bartolomeo kommer fra – eremitten som levde i over 15 år i en liten grotte i fjellene ovenfor byen. Med sine heelende evner ble han så populær at han også ble gjort til pave. Etter et besøk i grotten hans gikk vi inn i Parco Majella – en unik nasjonalpark hvor det kreves tillatelse for å vandre. Her har naturen fått utvikle seg helt uten påvirkning av mennesker – vi fikk faktisk følelsen av å være på oppdagelsesferd. Idyllen var på topp da vi passerte over en fossende elv på en litt usikker gammel trebro – før vi på den andre siden sørget for påfyll av mat og drikke. Det iskalde, klare vannet var en velsignelse for både kropp og sjel. Deretter tok vi oss videre tilbake til byen langs stier fra svunnen tid. Her i fjellene gjemte nemlig de lokale bøndene både korn og dyr da kongens menn kom for å kreve sin skatt…..

Stranden neste!

Den fjerde dagen hadde vi blitt lovet at vi skulle nå Adriaterhavskysten. Vi tok syklene fatt og startet med godt mot. De skikkelig høye fjelltoppene forsvant bak oss, og det grønne bølgende landskapet tok over. Det gikk litt nedover, litt oppover, litt nedover igjen – og sånn holdet det på en stund. Mellom bakkene suste vi gjennom små, hyggelige middelalderbyer hvor det virket som om tiden hadde stått stille lenge. Det fine med Italia er at det, uansett by, alltid finnes en ‘gelateria’ – altså en lokal isbar. Og DET krever en obligatorisk stopp. Og er det noe italienerne kan så er det iskrem – herlig!!!!

Sykkeltur i Abruzzo, Italia

Etterhvert som sivilisasjonen nærmet seg møtte vi også litt flere biler langs veiene. Dette taklet vi bra. Ved lunsjtider stoppet vi på en fantastisk restaurant som serverte turens kanskje beste lunsj – rett ved bassengkanten. Her nøt vi både mat, egen innsats og skyggen.

De siste 25 kilometerne gikk som en lek. Det hele ble kronet med at vi syklet helt ut på en molo i Adriaterhavet, satte i fra oss syklene og kastet oss ut i bølgene. What a feeling! Vi hadde nådd målet – vi hadde kommet frem til Adriaterhavet!

Som et eventyr

De resterende dagene nøt vi med litt kortere turer langs kysten. Spennende middager på lokale restauranter, blant annet på en trabocchi, en pizzeria og en ”hull i veggen”-restaurant. Hele tiden med utsikt over havet foran oss og de høye fjellene bak oss.

En opplevelsesrik tur med minner som forhåpentligvis kommer til å sitte i lenge. Det gjør noe med en når man, sammen med andre, er med på dette som vi beskriver som et eventyr. For hva annet kan man kalle dette?!?!?!

Vi i Team Expa bøyer oss i støvet og er utrolig takknemlig for at vi får vise dere denne siden av Italia. Og hvilken gruppe, hvilken gjeng å ha med på tur – vi ses igjen!

Og film fra turen ser du her:

God sommer!

Hilsen fra Eric, Team Expa

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF