We did it – nesten…!!

Team Expa har syklet Paris-Roubaix!!

Team Expa er stadig ute på nye eventyr. Denne gangen har vi, representert ved Eric & Harald, vært i Frankrike og syklet ritt. Det er første gang vi stiller som Team Expa i et utenlandsritt. Og vi gjør det selvsagt skikkelig med det råeste av det råe, nemlig ‘Paris – Roubaix challenge‘. Dette er amatørutgaven av det berømte rittet, og arrangeres dagen før proffenes ritt. Man kan velge mellom tre ulike distanser, 70 / 139 / 163 km. Velger man den lengste utgaven, sykler man alle brosteinspartiene som proffene sykler. Vi valgte den mellomste distansen, 139 km, som ga 18 paveèr med brostein…

paris-roubaix-nettFoto: velonews.competitor.com

Kansellert fly og manglende bagasje

Turen fikk en litt vanskelig start ettersom flygelederne i Frankrike plutselig fant ut at de skulle streike akkurat da vi skulle dra. Skuffelsen var stor når vi mottok en mail fra Air France kvelden før avreise med teksten «we are sorry to inform You that your flight is cancelled». Heldigvis var det føyd på en linje om at de ville gjøre alt de kunne for å hjelpe oss likevel. Hadde de bare oppgitt noe info om hva de ville gjøre hadde det jo hjulpet litt… Men, etter mye om og men kom vi oss til Paris, og videre til Lille hvor vi skulle bo. Lille er en koselig by ca 10 km fra Roubaix og den berømte velodromen der.

Vi skulle sykle sammen med en fin gjeng fra Harstad, disse hadde også ankommet Lille. Desverre var det fire av disse som ikke fikk sin bagasje – og dermed heller ikke sine sykler. Det viste seg også umulig å oppdrive leiesykler. Det er nok ingen overdrivelse å si at stemningen blant de det gjaldt var litt dempet. Kjedelig!

Gutta fra Expa hadde heldigvis alt på stell, inklusive syklene. Utstyr ble pakket opp, og sykler montert. For å være litt geme besluttet vi å starte tidlig. På den måten kunne vi kanskje komme til mål tidsnok til at de som manglet sykler kunne låne våre for en tur i området. Man kan trygt si vi undervurderte hvor lang tid man bruker på 139 kilometer i Nord-Frankrike…

Helvete i nord

Paris – Roubaix har tilnavnet «L`enfer du nord», eller «helvete i nord». Dette navnet skriver seg egentlig fra 1. verdenskrig, og kampene som raste her da. Men navnet passer også utmerket på de forholdene som venter deg når du begir deg inn her med landeveissykkel. Det er ofte regn og kaldt, og det blåser nesten bestandig. Når landskapet er paddeflatt er det heller ingenting som gir ly for vinden.

Sto til forventningene

«Helvete i nord» levde opp til forventningene, det er det ingen tvil om. Klokken 7:30 sto vi lett hutrende i en øde og heeeelt stille bydel i Roubaix. Hotellresepsjonisten hadde klart å tipse oss om feil sted for å gå av metroen… Det var ingen ting som tydet på at noen hadde planer om å arrangere sykkelritt der. I hvertfall ikke denne dagen. Opp med Garmin, og prøve å lete seg frem til ‘Parc du sport velodrome‘. Det er ikke alle karttjenester som finner den med en gang, for å si det sånn. Vi fant ut av det, og trillet mot start. Det var tross alt ikke mer enn 20-30 minutters sykling dit. At det begynte å regne lot vi som om vi ikke merket. Optimismen var påtagelig påtatt.

Vi fant start, og fikk en kopp espresso å varme oss på av en trivelig kar fra Rapha, og så var vi i gang. Vi var 5 som startet sammen, og selvfølgelig hadde vi planer om å holde sammen underveis.

I mellom-Europa er turritt litt annerledes enn i Norge. Når man stiller til start på ritt i Norge er det jo for å sykle fortest mulig fra A til B. I Frankrike og Beliga ser de litt annerledes på det. Der tar man det hele litt mer som tur, og tiden måles kun på et par korte strekk underveis. Man tar seg tid til å se litt på landskapet, slå av en prat, og til å stoppe på matstasjonene. Ikke alle i følget vårt skjønte dette sånn umiddelbart. Dermed ble rittfarten satt ut fra start og vi tok igjen pulje på pulje med ryttere som hadde startet før oss. Det vil si; frem til første matstasjon. Der var det nemlig full stopp på hele gjengen. Viktig å få i seg mat og få tisset litt. Har jo tross alt syklet nesten 3 mil…på flata.. Ting roet seg litt ned etterhvert. Kanskje var det bare nerver som måtte «blåses ut».

“Etter kort tid blir blikket tåkete, tennene klaprer i munnen på deg, armene rister og du lurer på hvor lenge du skal tåle å få sånn bank”. – Expa-Harald

Etter ca 45 km kom vi til første paveè: den beryktede ‘Arenberg-skogen’. Like greit å klinke til skikkelig med en gang. Vi trippet litt rundt ved inngangen til paveèn og kikket litt nervøst på de som syklet inn der under påskudd av at «vi må jo ta bilder; det som ikke er dokumentert har ikke skjedd». 2,4 kilometer på brostein er jo egentlig ikke så langt… Eller? Og går det ikke litt oppover der borte i skogen? Så tok vi mot til oss og dundret inn på brosteinene. Dundret er egentlig ganske beskrivende. Eller klapret. For makan til vanvittig underlag å legge en sykkelkonkurranse på var det ingen som hadde opplevd. Brosteinene ligger hulter til bulter, og ser ut som om de er kastet utover en sti. Forhjulet hopper hit og dit, bakhjulet spretter fra stein til stein, mens du sitter og holder deg fast for dit bare liv mens du tenker at det sikkert er lurt å fortsette å tråkke. Etter kort tid blir blikket tåkete, tennene klaprer i munnen på deg, armene rister og du lurer på hvor lenge du skal tåle å få sånn bank. Så plutselig er du ute på asfalten igjen. Skadestatus gjøres opp. Bare èn punktering. Ikke verst statistikk, egentlig. Bare 17 paveèr igjen nå….

knallogfall-bikeroar.com
Foto: Bikeroar.com

Vi samler gjengen og triller videre mot neste. Det er herfra man begynner å få en forståelse for slitasjen brostein gir på både folk og utstyr. For vår del var det her skruer begynte å riste løs, kjeder ryke, osv. Det er forskjell fra person til person hvor stor fart man klarer å holde på brostein. Vi delte oss naturlig opp hver gang vi traff stein, men klarte å samle oss etterpå, før vi raste inn på neste paveè. Jeg innrømmer lett at jeg gikk i surr i antallet paveèr vi syklet, og hadde det ikke vært for at de var merket hadde jeg aldri hatt peiling på hvor mange som gjensto.

En påtagelig optimist som ikke aner hva som venter..

Vi fikk jevnt over MYE juling av brosteinen utover dagen. Pulsen stiger hver eneste gang man sykler inn på en paveè, hendene begynner å verke (eller bli numne), ryggen og nakken verker, og synet blir sånn passe tåkete. Så – etter mange punkteringer, og diverse tekniske uhell var vi plutselig ved den 3. siste paveèn. Den var viktig, for der skulle tiden tas. De andre raste i vei utover jordet som skulle forestille en slags vei, mens jeg hang bak. Det begynte jeg i og for seg å bli vant til, det hadde vært sånn på de siste paveène.

Omtrent midtveis utpå jordet (som skulle forestille en slags vei) hang plutselig giret på sykkelen seg opp. Nå var det i og for seg ikke noen ny opplevelse at det var noen tekniske problem når det ristet som verst – det hadde skjedd mange ganger den formiddagen. Forskjellen denne gangen var at da jeg gikk av sykkelen virket alt som det skulle. Det var da jeg satte meg på den igjen at ting ikke funket. Etter  noen minutters (husk at synes var tåkete og blodsukkeret på minussida…) fomling fant jeg til slutt ut at ramma var brukket. Ikke rart det ikke funket. Om det skyldes et konkret slag eller var et tretthetsbrudd fra all bankingen får jeg vel aldri vite. Det var kanskje like greit det skjedde der, ute på jordet i tilnærmet gangfart, og ikke i 50 km/t over en fartsdump eller noe slikt…

brokenbike

Ja ja, så skulle det altså ende her, 1,5 mil fra mål, ute på et forblåst jorde i Nord-Frankrike. Jeg følte meg litt som en slagen mann akkurat da… Det var bare å ta beina fatt. Tilfeldighetene ville at det sto en bil i enden av paveèn med «Organisazion» på. I den bilen satt en fotograf som tilfeldigvis skulle tilbake til Roubaix og velodromen. I tillegg hadde han plass i  bilen til meg og sykkelen, – og gadd å rydde plass til oss. Flinke folk har flaks! Så da endte ferden mot nord akkurat der – ute på jordet til en bonde i Frankrike – som tilfeldigvis har et stykke vei med elendig underlag på sin eiendom. Ikke gadd de andre i gjengen så mye som å stoppe for å sjekke om det var greit med meg, heller. Tror ikke de merka at jeg ble borte bak der en gang… De hadde mer enn nok med seg selv.

For de andre gikk det heldigvis litt bedre. Eric punkterte rett etterpå, men klarte å skifte slange kjapt og kjørte kjapt igjen de andre. Dermed ble det hard kjøring helt inn. Det er jo sykkelløp, må vite. Spiller ingen rolle om ingen tar tiden, så lenge det er et startnummer på styret…

Spiller ingen rolle om ingen tar tida, så lenge vi har startnummer på styret.

Det er ingen overdrivelse å si at dette var en begivenhetsrik dag. Opplevelsen er stor og inntrykkene mange. Nå skjønner vi litt mer om hva som kreves for vinne dette rittet. Vi skjønner faktisk litt om hva som kreves for å bare fullføre.

PS! Det var ingen av gutta fra Harstad som fikk min sykkel den dagen, kan man si…

Hilsen fra Harald, nå videre på sykkeltur i Toscana – hvor vi har med oss Statoil Bedriftsidrettslag

www.pdf24.org    Send artikkel som PDF   

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *